Du husker kanskje nyheten om at familien Fredriksen inngikk en millionavtale med Nasjonalmuseet? Kathrine og Cecilie Fredriksen er døtre av olje- og shippingmagnat John Fredriksen.
Høsten 2021 ville en Aftenposten-journalist ha innsyn i flere dokumenter om samarbeidet. Jeg hjalp ham med å fremme kravet og å klage på hemmeligholdet. Det spesielle med saken, var at dokumentene journalisten ønsket innsyn i, ikke var underlagt offentleglova.
I forskriften til offentleglova finnes det en rekke unntaksbestemmelser som unntar bestemte typer av dokumenter fra lovens virkeområde. En av disse unntaksbestemmelsene gjelder for dokumenter vedrørende kunstnerisk og faglig programmeringer i kulturinstitusjoner.
Møtereferater fra Nasjonalmuseets innkjøpskomité og etter møter mellom Fredriksen Family Art Company (FCC) og Nasjonalmuseet er omfattet av unntaksbestemmelsen. Nasjonalmuseet hadde derfor unntatt dokumentene fra offentlighet, og fått medhold fra Kulturdepartementet.
Her hadde kanskje mange gitt opp. Når det er slått fast med endelig virkning at loven ikke gjelder for dokumentene, skulle man kanskje tro at alt håp er ute? Men da jeg studerte avslaget i saken, oppdaget jeg noe viktig.
Det var flere mangler i Nasjonalmuseets vurdering av meroffentlighet. Mange tror at offentlige virksomheter ikke har plikt til å vurdere merinnsyn i situasjoner der offentlighetsloven ikke kommer til anvendelse, men dette er feil.
Ved nærmere ettersyn viste det seg også at merinnsynsvurderingene som Nasjonalmuseet hadde gjort, ikke holdt mål. Den viktigste feilen var at Nasjonalmuseet bare hadde vurdert merinnsyn på et generelt grunnlag. Det er ikke tilstrekkelig. Vurderingen må gjøres for hvert enkelt saksdokument det er krevet innsyn i.
Sivilombudet kritiserte denne mangelen ved det offentliges behandling av saken:
«Slik ombudet ser det, fremstår behovet for en konkret meroffentlighetsvurdering særlig fremtredende i et tilfelle som dette, der vektige hensyn taler for åpenhet, samtidig som det er adgang til å unnta bestemte dokumenttyper i sin helhet fra innsyn. Det er dermed ikke tilstrekkelig å vise til at det finnes andre informasjonskilder som kan bidra til en offentlig debatt om og kontroll med hvordan Nasjonalmuseet forvalter offentlige midler og bygger opp en kunstsamling for generasjoner», heter det i uttalelsen.
Saken illustrerer hvor viktig det er at man ikke aksepterer et innsynsavslag, selv om det ser håpløst ut. I denne saken måtte Nasjonalmuseet gjøre alle merinnsynsvurderingene på nytt.
Hos oss i Venli | Homestad advokatfirma har vi årelang erfaring med å vurdere om det offentlige har vurdert innsynskravet korrekt. Vi vet hvor avgjørende det kan være at det offentlige foretar korrekte merinnsynsvurderinger.
Og dersom hemmeligholdet opprettholdes etter en fornyet merinnsynsvurdering, har vi flere andre verktøy i kassen som likevel kan gjøre det mulig for våre klienter å få innsyn i det de har krav på.
